Velg en side

ORFEUS og tekster fra den orfiske tradisjon – uten smussomslag

ORFEUS og tekster fra den orfiske tradisjon – uten smussomslag

kr 350,00

I orfismen er det inspirasjonens, beruselsens og galskapens, og teaterets gud Dionysos som dyrkes fremfor noen: – Dionysos er den viktigste guddommen, og Orfeus er hans profet, sier Arve Omtvedt Berntzen, som står bak den aller første komplette samlingen av orfiske tekster, og har oversatt de fleste av dem til norsk.

Tomt på lager

Produktnr: Artikkel nr 11072 Kategori: Stikkord: , ,

Bok informasjon

Ny eller brukt En bok fra Primstaven Antikvariat
ISBN 978-82-525-6692-5
Artikkelnummer Artikkel nr 11072
Språk Norsk
Antall sider 447
Innbinding Innbundet
Utgitt 2005
Oversetter Arve Omtvedt Berntzen, Egil Kraggerud,Henning Mørland og Trond Svånå
Bokens tilstand Nytt eksemplar uten smussomslag
Kategori:
Forfatter:
Forlag:

Beskrivelse

ORFEUS

og tekster fra den orfiske tradisjon

Lyrespilleren som ble profet

Dra levende ned til Hades? Hvorfor oppførte han seg ikke som en mann og tok sitt eget liv? Platon var ikke alene om å håne den kjærlighetssyke Orfeus. Likevel skulle denne syngende og lyrespillende sveklingen fra gresk mytologi gi opphav til en livskraftig religiøs motkultur.

Arve Omtvedt Berntzen intervjuet av Tove Valmot

Og mer enn det, sier stipendiat Arve Omtvedt Berntzen: – Orfeus ble faktisk oppfattet som forfatter av flere av skriftene som la grunnlaget for orfismen, en mysteriereligion som skulle komme til å gjøre seg gjeldende i mer enn tusen år.

Å ta til orde for at alle de greske gudene var ulike sider av en og samme guddom, slik orfikerne gjorde, støtte kraftig imot de greske bystatenes offisielle religion. Enda verre var det at orfismen forbød blodsutgytelse; det ble oppfattet som et direkte angrep på dyreofringene som var selve senteret i den offisielle kulten.

I orfismen er det inspirasjonens, beruselsens og galskapens, og teaterets gud Dionysos som dyrkes fremfor noen: – Dionysos er den viktigste guddommen, og Orfeus er hans profet, sier Arve Omtvedt Berntzen, som står bak den aller første komplette samlingen av orfiske tekster, og har oversatt de fleste av dem til norsk.

Sveklingen Orfeus
– Forklaringen på at Orfeus ble valgt til profet, er å finne i Orfeus-mytens kompleksitet. Det er først med romernes versjon av myten om Orfeus og Eurydike at han fremstår som en tragisk helt. Orfismen var en utbryterbevegelse, og for grekerne hadde Orfeus alltid vært kontroversiell. Han var ikke engang greker, han var fra Thrakia.

– En blautfisk, syntes grekerne, bare det at han var sanger og spilte lyre, tydet på et svakt, kvinnelig trekk i hans karakter. Han ble først kjent for grekerne som deltaker i argonautertoget, Jasons jakt på det gylne skinn. Også helten Herakles er blant argonautene. Men det er Orfeus som redder mannskapet fra de farlige Sirenene med sin sang, forteller Apollonius i 3. århundre f.v.t., sier Arve Omtvedt Berntzen – men det bemerkes i margnotatene at “man kan spørre om hvorfor en svekling som Orfeus seilte sammen med helter”.

– Myten om Orfeus og Eurydike var blitt svært populær i det 5. århundre f.v.t, men tross den kraftige fascinasjonen myten frembrakte hos publikum, ble Orfeus fordømt som umoralsk i sin søken etter kjærlighet.

Dionysos eller Apollon?
Orfeus var sønn av musen Kalliope, og hans far skal være Oiagros, en heller blek skikkelse i mytologien. Andre kilder mener at Orfeus var sønn av Apollon. Ikke så overraskende:

– Apollon skjenket sine utvalgte evnen til å synge, spille lyre og profetere – profeti og diktning er to aktiviteter som overlapper hverandre. En av Aiskylos tragedier forteller om hvordan Orfeus forkaster Dionysos og velger å dyrke Apollon. Rasende sender Dionysos sine maniske kvinnelige tilhengere, bassaridene, for å rive Orfeus i hjel, lem for lem. Ironisk nok knytter dette bare Orfeus nærmere til Dionysos. Ifølge en orfisk myte var også Dionysos blitt revet i hjel som spedbarn. Men Athene berger hjertet hans, og hans far Zevs sørger for at han gjenoppstår, forteller Arve Omtvedt.

– En voldelig død som Orfeus er en skjebne som ofte rammer en kulturhelt, en spesiell mytisk karakter som gjerne med en guds hjelp innfører et nytt element som bringer den greske sivilisasjonen videre. Orfeus var også en kulturhelt, som med Aristofanes ord “lærte oss ritene og å avstå fra blodsutgytelse”. Dermed ble Orfeus noe mer enn en argonaut og en svekling, hans status som kulturhelt brakte ham i kontakt med bystatenes religiøse liv, men ikke uten motstand: Forbudet mot blodsutgytelse innebar at heller ikke dyr kunne ofres, slik det var vanlig i den offisielle kulten. Så selv om hans status som kulturhelt var anerkjent, forble Orfeus på utsiden. Slik mysteriereligionen som er oppkalt etter ham også gjorde: – Som en videreutvikling av gresk religion beveger den seg i utkanten av den offisielle, men begynner ganske raskt å få innflytelse på sin samtid. Selv Platon, som avskydde Orfeus, måtte ta hensyn til orfisk tankegods i sine skrifter, sier Arve Omvedt Bertnzen.

Innvies i gudens mysterium
Mens den offisielle religionen først og fremst var et forhold mellom staten og mennesket, er mysteriereligionene opptatt av individets skjebne. – Religionen er en personlig affære, gjennom ritene innvies man i gudens mysterium, sier Arve Omtvedt Berntzen.

– Et kjennetegn på en mysteriereligion er at den er hemmelig. Ritene er kun kjent for de innvidde, slik frimurernes riter fortsatt er i dag, og den som avslørte dem, kunne bli straffet med døden. Flere mysteriekulter eksisterte side om side med orfismen.Kildene til de fleste mysteriereligioner er fragmentariske, nettopp fordi de var hemmelige og ikke skulle skrives ned, mens orfikerne merkelig nok synes å ha ønsket å spre de hemmelige tankene til de intellektuelle og til alle som måtte være interessert. Ritene vet vi riktignok lite om, men orfikernes skrifter var allment tilgjengelige.

Skrifter gjennom tusen år
Den litterære orfiske tradisjonen som vokste frem rundt 500 f.v.t, skulle være startet av Orfeus selv. – Orfeus ble nok oppfattet som en historisk person, men her er det nok i større grad et spørsmål om autoritet enn om autentisitet. Et skrift forfattet i grunnleggerens ånd ble gjerne tilskrevet ham. Også Pythagoras skulle ha utgitt skrifter i Orfeus navn. Det bysantinske leksikonet Suda, som bygger på mange tapte kilder, navngir flere historiske forfattere, blant dem pytagoreere, som opphavsmenn til orfiske skrifter, forteller Arve Omtvedt Berntzen.

– Stadig nye verker ble produsert over hele det greske språkområdet helt frem til 400-500 e.v.t. Det fantes dikt om Orfeus ferd ned i Hades, om Persefones bortføring og om verdens opprinnelse En rekke halvvitenskapelige verk ble også skrevet om astrologi, astronomi, spådomskunst og mineralogi. Leksikonet Suda nevner 26 verk, men kun to av dem eksisterer i dag, De orfiske hymnene og Den orfiske argonautika (argonautertoget). Resten er bare bevart i korte fragmenter sitert i andre forfatteres verker.

Innfører en ny gud
Et funn ved Thessaloniki i 1962, den såkalte Derveni-papyrusen fra ca 340-320 f.v.t., viser at teogonier (skapelsesmyter) tidlig var en del av orfisk litteratur. Den orfiske teogonien, de orfiske rapsodiene, var tidligere bare sitert og omtalt i senere verker. Her introduseres en helt ny gud: – I begynnelsen av den tradisjonelle greske skapelsesberetningen, Hesiods teogoni fra 700-tallet f.v.t., går det litt fort i svingene: “Først ble imidlertid Gapet til, og dernest Jorden”. Men hvordan kunne man gå direkte fra Kaos (Gapet) til Jorden? Hvilke råstoffer var verden oppbygd av? Hva styrte den materielle skapelsen? For å forklare utviklingen mellom Kaos og Jord, innfører de orfiske tekstene en helt ny guddom: Den mystiske Fanes, “han som kommer til syne”. Kroppen hans, bevinget, hermafroditisk, med hodet til en løve, en geit, en okse og en slange, symboliserer skaperkraftens enorme potensialitet.

– Et hovedmål for den ukjente forfatteren av Derveni-papyrusen er å vise at Orfeus dikt må tolkes allegorisk. Alle de voldelige skandalene, incestuøse forhold og kannibalistiske mord som de orfiske skriftene forteller om, viser til forskjellige trinn i skapelsen og må ikke forstås bokstavelig. På denne måten vil Orfeus vise oss at alle herskergudene egentlig er ett og samme guddommelige prinsipp, sier Arve Omtvedt Berntzen. – Orfismen tar de gamle overleveringene av gudenes strid om makt og omgjør dem til et helhetlig bilde av Guds skapergjerning.

Harde fronter
Ifølge Arve Omtvedt Berntzen var orfismen ingen sentralt organisert religion: – Vi har heller å gjøre med lokale varianter. Etter hvert oppstod det et behov for en struktur innad i kulten og et religiøst begrepsapparat, og spredte orfiske grupper dannet sin egen mysteriereligion som vi kan skimte konturene av i senere skrifter.

– Orfismen skulle komme til å påvirke både jødedommen og nyplatonismen. På 200-tallet f.v.t. oppsto en lokal tradisjon blant jødiske intellektuelle i Alexandria: Orfeus var blitt lært opp av Moses! De hevdet at grekerne hadde arvet all sin viten fra Moses. I “Testamentet”, en jødisk omdiktning av et orfisk verk, belærer Orfeus sin elev om den ene og sanne gud.

– Noen hundreår senere griper nyplatonikerne til de orfiske rapsodiene for å forklare verden. Orfiske skrifter ble også trukket inn i striden mellom kristne og tilhengerne av den greske kulten. I orfismen fant nyplatonikerne et mytologisk språk og et rituelt apparat som lot seg forene med platonsk metafysikk, og denne pakken ble presentert som et alternativ til kristendommen, forteller Arve Omtvedt Berntzen.

Kirkefaderen Origenes gjendrivelse av platonikeren Kelsos sterke angrep på kristendommen illustrerer de harde frontene: “Hva er det som er så fantastisk med Orfeus at Kelsos kan påstå at alle er enige i at han levde et edelt liv og var i besittelse av en hellig ånd? Det skulle ikke forundre meg om Kelsos i sin lyst til å krangle med oss forsøker å sverte Jesus ved å lovprise Orfeus.”

Tilleggsinformasjon

Vekt 498 g

Omtaler

Det er ingen omtaler ennå.

Bare innloggede kunder som har kjøpt dette produktet kan legge igjen en omtale.