Beskrivelse

Det som foruroliger Bauman, er at det lenge har hersket stor konsensus hva angår fortolkningen av Holocaust.

Naziregimets jødeutryddelse er lenge blitt betraktet som noe enestående, en isolert og abnorm hendelse. Bauman hevder at ved å understreke jødeutryddelsens singularitet, og ikke normalitet, nøytraliserer man også Holocaust og skaper en form for mental avstand mellom “oss” og “dem”.

“Hvordan kunne en grusom hendelse som
Holocaust finne sted? Det skyldes et midlertidig
sammenbrudd for den moderne vestlige
kulturen, for moderniteten, vil mange hevde.
Sosiologen Zygmunt Bauman snur dette på
hodet: Det skyldes trekk ved moderniteten, ved
vår samfunnsform, hevder han.”
Øystein Nilsen i det innledende essayet til Moderniteten og Holocaust

Sosiologen Baumans utgangspunkt ligger nær filosofen Hannah Arendts “det ondes banalitet”: betingelsene for vår tids mest ekstreme massemord kan ikke spores i det ekstreme, men i det normale. Bauman knytter Holocaust opp til trekk ved det moderne industrisamfunnet og viser at grusomheten er en del av vår sivilisasjon. Han kaller Holocaust for “modernitetens prøvesten”, en form for test av det moderne samfunns muligheter. Hvis jødeutryddelsen var en form for kontinuitet, ligger fremdeles betingelsene for lignende grusomheter implisitt i vår kultur. Ifølge Bauman er dette en av vår tids største utfordringer.

Moderniteten og Holocaust markerte et veiskille i forståelsen av jødeutryddelsen, og boka er blitt oversatt til en rekke språk.

Zygmunt Bauman (1925 -) ble født inn i en jødisk familie i Poznan, Polen. Da Tyskland invaderte Polen i 1939, flyktet Bauman og hans familie til Sovjetunionen. Han vendte først tilbake i 1945 som medlem av den polske frigjøringshæren. Bauman var tilknyttet militæret i flere år, og begynte sin forsknings- og undervisningskarriere på 1950-tallet. Han giftet seg med Janina Lewinson, en jødisk kvinne som med nød og neppe hadde overlevd krigsårene i Polen. Janina Baumans selvbiografiske bok, Winter in the morning (1986), om årene i Warszawa-gettoen, inspirerte Bauman til å skrive Moderniteten og Holocaust. I 1964 ble han professor i sosiologi ved universitetet i Warszawa. Etter et kort opphold i Israel flyttet han videre til England, og i 1972 ble han utnevnt til professor i sosiologi ved universitetet i Leeds. Bauman har i de senere årene vært uhyre produktiv, og har gitt ut et tjuetalls bøker og en lang rekke artikler. Han har markert seg som en av de fremste fortolkerne av modernitetens og postmodernitetens implikasjoner innenfor det sosiokulturelle feltet. I 1989 mottok han den prestisjetunge Amalfiprisen for Moderniteten og Holocaust, og i 1998 ble han tildelt Adornoprisen. Han har besøkt Norge ved en rekke anledninger, og ble utnevnt til æresdoktor ved universitetet i Oslo i 1997.

Øystein Nilsen har skrevet det innledende essayet til Moderniteten og Holocaust.