Beskrivelse

Drømmetiden

– myter og legender fra australias urbefolkning

En kulturskatt som nesten gikk tapt

I løpet av 100 år klarte de hvite kolonistene å utradere nesten hele urbefolkningen i Australia. Men den unike religiøse kulturen til aboriginene skulle vise seg å få stor innflytelse på vestlig tenkning i det 20. århundre.

Ingjerd Hoëm intervjuet av Tove Valmot

Psykoanalysens far, Sigmund Freud, sosiologen Emile Durkheim, strukturalisten Claude Levi-Strauss, religionsforskere og forfattere – flere av Vestens store tenkere har hentet inspirasjon og ny innsikt fra de australske aboriginenes religiøse liv, «drømmetiden».

– En kulturskatt var i ferd med å forsvinne sammen med urinnvånerne, sier forskningsleder Ingjerd Hoëm, som har valgt ut tekstene i Drømmetiden. Myter og legender fra Australias urbefolkning. – 90 prosent av den australske urbefolkningen døde i massakrer, sykdom og tvangsarbeid løpet av de første 100 årene etter at britene koloniserte Australia på slutten av 1700-tallet. Både myndigheter og de britiske fangene som ble sendt til Englands nye straffekoloni anså urinnvånerne for å være på et så lavt utviklingsstadium at de knapt kunne regnes som mennesker og snart kom til å dø ut. De anerkjente ikke engang at aboriginene hadde noen kultur, og flere trodde til og med at de ikke hadde språk.

Aboriginene tok initiativet
Først på slutten av 1800-tallet begynte noen få hvite å interessere seg for og skrive ned aboriginenes religiøse ritualer.

– Et av de tidligste initiativene til å ta vare på mytene og legendene kom fra urinnvånerne selv. I håp om å øke de hvites kunnskap om aboriginenes verdensbilde, og slik skape forståelse for deres situasjon, besluttet Aranda-folket å vise frem noen av sine seremonier til uinnvidde, forteller Ingjerd Hoëm.

– De hadde en støttespiller i Frank Gillen, som var sjef for telegrafstasjonen i Alice Springs. Gillen tok kontakt med etnologen Spencer. Og i bakgården til telegrafstasjonen utførte en delegasjon fra Aranda-folket en syv-ukers seremonisyklus (som het Intichiumacere) for at denne skulle bli dokumentert som et bevis på rikdommen i deres religiøse tradisjon.

– Andre eksempler på et fruktbart samarbeid med urbefolkningen var T.G. Strehlows nedtegnelse av en sangsyklus på 4000 vers og ekteparet R. og C. Berndts dokumentariske prosjekter fra forrige århundre. Å nedtegne ritualene var ikke uproblematisk:

– De muntlige religiøse tradisjonene var i stor grad preget av hemmelighold. De eldre innviet de yngre i stadig nye deler av det religiøse universet. Denne innvielsen foregikk hele livet. Mye av den religiøse tradisjonen skulle ikke være tilgjengelig for alle, og kunnskapen var ulikt fordelt. Noe tilhørte de enkelte klangrupper, og menn og kvinner hadde ulik rituell kunnskap.

– For eksempel kunne lyden av en bullroarer (eller på norsk «hurre» – et instrument bestående av en treplate med en snor som lager lyd når det svinges rundt) bli oppfattet som stemmen til et forfedrevesen av de uinnvidde som ikke fikk være til stede ved seremonien, mens de innvidde var klar over at det var en hellig gjenstand som skapte lydene, forklarer Ingjerd Hoëm.

– Da ritualene ble skrevet ned, ble de tilgjengelige også for mennesker som ikke skulle kjenne til dem. I dag må de som vil dokumentere ulike sider ved kulturen, undertegne kontrakter som legger strenge restriksjoner på hva som kan publiseres.

Hellige steder
Begrepet «drømmetiden» er forsøksvis en parallell til aboriginenes egen benevnelse på sin religion. Noen foretrekker å kalle det «drømming», fordi urinnvånernes religion først og fremst er knyttet til seremonier, hellige steder og hellige gjenstander, tjuringa, og ikke til tid.

– Tiden er ikke noe organisatorisk prinsipp i det religiøse livet, sier Hoëm. – Aboriginene er opptatt av historier, ikke av historie. Landskapet er en integrert del av religionen. Det er de hellige stedene og vandringsveiene mellom dem som er viktige, steder der det har skjedd noe avgjørende, der forfedrevesenene fortsatt holder til og dit menneskenes sjel vender tilbake etter døden. Det kan dreie seg om vannhull, steiner, elveløp og andre landskapsformasjoner, for eksempel det kjente «røde fjellet»  Ayers rock eller Urulu, som er aboriginenes navn på fjellet. Hellige steder finnes over hele Australia, i den enorme ugjestmilde ørkenen og i de fruktbare områdene i sørøst.

– Tekstene fra drømmetiden gjenskaper både en mytisk urtid og er samtidig en stadig ny manifestasjon av den, sier Ingjerd Hoëm. – Religionen er i stor grad en fruktbarhetskultus preget av overgangsriter og handler om hvordan naturen blir fruktbar, og hvordan menneskene blir fruktbare. Ritualene spilles med initiandene som deltagere i et slags religiøst teater.

– I boka Drømmestier beskriver Bruce Chatwin hvordan det han kaller for «sanglinjer» strekker seg over landskapet og markerer vandringene til forfedrevesenene fra drømmetiden. De som er rituelt innvidde, kan lese dette kartet og er dermed i stand til å se landskapet både som en mytisk verden og som en praktisk livsverden. Sangen var viktig for å memorere stiene. Det tok de hvite kolonistene lang tid å finne ut hvordan det var mulig å krysse fjellkjeden Great Dividing Range. Aboriginene visste det fra sangene.

Intrikat slektskapssystem
Aboriginene levde tradisjonelt som jegere og sankere, spredt i små slektsgrupper over hele det enorme australske kontinentet.

– Det er registrert så mange som ca 250 forskjellige språk, forteller Hoëm. – Kontakten ble ivaretatt via et slags nettverk, der klanene møttes med de nærmeste gruppene som snakket samme eller lignende språk. Flere grupper kunne også møtes til større, rituelle fester på hellige steder, der store mytesykluser ble oppført. Klanene hadde hver sine totemdyr, knyttet til de hellige stedene, og disse kunne de ikke spise. Riktignok kunne det skje i religiøse sammenhenger, noe Sigmund Freud i Totem und Tabu tolket som en slags symbolsk incest, siden totemdyret kunne betraktes som en representant for klanen. Freud så det som en demonstrasjon av incestforbudet i det verdslige livet og mente det understøttet hans teori om Ødipus-komplekset.

– Blant aboriginene fantes ikke noe aristokrati og ingen klasseskiller. Det som var viktig var slektskap. Det er det som definerer hvordan man skal oppføre seg overfor hverandre, om man skal ha et formelt eller et fortrolig forhold der man kan spøke med hverandre, sier Ingjerd Hoëm.

– Betydningen av slektsrelasjoner gjenspeiles i navnebruken. Alle får et personlig navn ved fødselen, men det skal aldri  brukes i tiltale. Isteden bruker man et såkalt «hudnavn» som definerer slektskapet, for eksempel «onkel». Alle mors brødre ble kalt for onkel, alle mors søstre ble kalt for mor. Aboriginene oppfattet alle mennesker som slektninger. Når man møtte en fremmed, måtte først slektskapet fastslås, ellers visste man ikke hvordan man skulle snakke med hverandre.

Australiernes svært intrikate slektskapssystemer og egenartede former for sosial gruppedannelse vakte oppsikt i den vestlige verden gjennom sosiologen Emile Durkheims arbeider. Hans teori om at organiseringen av menneskelige samfunn er basert på skillet mellom det hellige og det profane, sprang ut av det materialet som var samlet inn fra Australia.

Lokale myter
– De enkelte grupper eller klaner har sin egen drømmetid, som de ikke deler med andre. Derfor finnes det for eksempel svært mange forskjellige skapelsesmyter. Begrepet «allfader» dukker for eksempel først opp etter at de hvite kommer, og er tydelig påvirket av kristendommen. Tidligere var forfedrevesenene svært stedtilknyttede, forteller Ingjerd Hoëm.

– Det eneste som ser ut til å ha bundet aboriginenes religion sammen, var ideen om drømmestiene og betydningen av rituell aktivitet for å opprettholde det de oppfattet som balansen i verden. Sannsynligvis har mytene blitt endret og bygget ut gjennom tidene, slik det ofte skjer i muntlige overleveringer. Det er en nesten ufattelig rik tradisjon. I de senere årene er det kommet flere samlinger med myter. Og hvem vet, kanskje oppstår det stadig nye?