Beskrivelse

Døden ga meg livet

Min reise fra sykdom gjennom en nær døden opplevelse til sann helbredelse

Å dø for å kunne leve

Anita Moorjani lå i koma. I over fire år hadde hun kjempet mot den hissige kreftsykdommen. Til slutt klarte hun ikke mer. Hun forsto at det neste steget ville være døden, og hadde nådd det punktet da hun ønsket den velkommen. Hun ga slipp.

Av Kari Kahrs
«Jeg kjente en frihet jeg aldri tidligere hadde opplevd i mitt fysiske liv. Jeg kan bare beskrive det som en sterk gledefølelse med et sjenerøst dryss av festrus og lykke. Ute av min syke og døende kropp, befridd fra all den smerten sykdommen hadde påført meg, kjente jeg meg jublende fri.»

Da sykdommen rammet, lot hun ingenting stå uprøvd. Hun forsøkte healing ved tro, ved bønn, gjennom meditasjon og gjennom energiseanser. Hun leste alt hun kom over om kreft, arbeidet med tilgivelsesterapi og tilga alle hun kjente – og tilga dem igjen. Hun reiste gjennom India og Kina, møtte buddhistmunker, indiske yogier og andre vise mestere i håp om at de kunne hjelpe henne å finne svar som kunne føre til helbredelse. Hun forsøkte seg som veganer, mediterte på fjelltopper, praktiserte yoga, ayurveda og chakrabalansering, prøvde kinesisk urtemedisin, panikkhelbredelse og qigong.

Underveis slo det henne hvor mye tid og krefter hun hadde brukt på å være streng mot seg selv, bebreide seg selv og svikte seg selv. Hvorfor hadde hun undertrykt sin egen intelligens og skaperkraft for å gjøre andre til lags? Og hvorfor sa hun så ofte ja når hun mente nei?

Gud er en tilstand
I «døden» forsto hun hvor streng og kritisk hun hadde vært mot seg selv i livet. Hun forsto også at det var hun som fordømte seg selv, hun som sviktet seg selv. Det hadde ingenting med andre å gjøre. Brått så hun seg selv som et barn av universet. Hun forsto at bare det at hun eksisterte, gjorde henne fortjent til uforbeholden kjærlighet. Det var nok at hun var til og var glad i seg selv.

Forbløffende nok, sier hun, føltes det nesten normalt å være i sjelenes verden. Hun kjente at det som hadde vært hemmende, var å være i kroppen. Hun var bevisst på vesener som var til stede i «døden», hun følte at de var der for henne og beskyttet henne. Hun innså at de alltid hadde vært i livet hennes og omgitt henne med kjærlighet. Hun følte alle øyeblikk samtidig og var bevisst på alt som angikk henne i fortid, nåtid og fremtid, på én gang. Hun så det som virket som samtidige liv, utspille seg. Hun så at livet hennes var finurlig vevd inn i alt hun noensinne hadde opplevd.

Livserfaringene hennes var som en enkelt tråd i enorme og innviklede fargerike bilder i et uendelig teppe. Alle de andre trådene og fargene representerte personlige forhold, hvert eneste liv hun hadde hatt berøring med, enten det var på en positiv eller negativ måte. Livet ga mening! Hun forsto hvorfor hun var blitt syk, og hun forsto hva som var hennes sanne hensikt. Men hvem var det som ga henne denne innsikten? Var det Gud? Krishna? Buddha? Jesus? Det slo henne at det guddommelige ikke er et vesen, men en tilstand, og nå var hun i denne tilstanden.

Vi er alle Gud
Anita Moorjani innså at både hun og alle andre er guddommelige skapninger og deler av den store helheten, og at alt henger sammen. Hun som hadde kritisert seg selv hele livet, som hadde rakket ned på seg selv fordi hun ikke levde opp til andres forventninger og alltid hadde følt seg utilstrekkelig, så nå klart at vi ikke bare er forbundet med alle andre og med Gud, men på et dypere nivå er vi Gud alle sammen, uansett hva vi gjør eller tror på. Annet er ikke mulig, sier hun, vi er bare ikke alltid klar over det. Hun forsto at hele universet er levende og at det rommer en bevissthet som omfatter alt liv og hele naturen. Alt tilhører en uendelig helhet. Alt og alle er fasetter av denne enheten, og alt påvirker og påvirkes av den samlede helheten.

Hun opplevde et fravær av tid og rom, og følte at alt skjer samtidig. Hun forteller at hun svevde i en aura av ren, lykksalig kjærlighet, og at denne følelsen har ubegrenset potensial for helbredelse. Det kan vel neppe demonstreres med større tydelighet enn ved at hun i løpet av få dager etter at hun kom tilbake fra reisen ut av livet ble helbredet for den eskalerende kreftsykdommen hun hadde lidd av i fire år. Under nær døden-opplevelsen oppfattet hun også sider ved sin fremtidige tilværelse, og forsto at én av grunnene til at hun valgte å komme tilbake til sitt jordiske liv, var at hun skulle være til inspirasjon for mange.

Viktig å elske seg selv
Det spørsmålet Anita Moorjani er blitt stilt oftest etter at hun ble frisk, er: «Hva var årsaken til at du fikk kreft?» Hun oppsummerer det i ett ord: frykt. Hva var hun redd for? Alt mulig. Hun var redd for å mislykkes, for ikke å bli likt, for å skuffe folk og for ikke å være god nok. Hun var også redd for sykdom, hun var redd for å leve, og hun var redd for å dø.

Mange har også spurt henne om positiv tenkning var årsaken til at hun ble frisk, og til det svarer hun et klart nei. Den tilstanden hun befant seg i under nær døden-opplevelsen var hinsides tanker og sinn. Hun sier at hun ble frisk rett og slett fordi de ødeleggende tankene forsvant. Hun var utenfor en tenkende tilstand, hun bare var. Hun var ren bevissthet. Den viktigste lærdommen hun fikk med seg tilbake til livet var vissheten om at hun er kjærlighet. Den vissheten fjernet all frykt, og hun mener det var det som reddet livet hennes.

Tiden etterpå
I tiden etter helbredelsen fortalte Anita Moorjani familien sin om hvordan det var og hva hun hadde opplevd da hun var «død». Hun kunne også beskrive mye av det som hadde skjedd omkring henne på sykehuset mens hun lå i koma. Hun kunne gjenfortelle nesten ordrett flere av samtalene som hadde funnet sted ikke bare i nærheten av henne, men også utenfor rommet, i gangen og i venterommene på sykehuset. Hun kunne beskrive mange av prosedyrene hun hadde gjennomgått, og til alles store overraskelse gjenkjente hun også legene og sykepleierne som hadde utført dem, selv om de bare hadde sett henne mens hun var i koma.

Det ble utarbeidet en rapport om Anita Moorjanis sykdom og tilfriskning med alle medisinske funn. Rapporten ble sendt til kreftinstitusjoner over hele verden. Til dags dato har ingen klart å finne en fornuftig forklaring på den utrolige helbredelsen, og ingen har så langt hørt om pasienter som har opplevd en så dramatisk endring av sykdomsbildet. Sykejournalen bekreftet at hun hadde store svulster i hele kroppen, og at størrelsen på svulstene var redusert med minst 70 prosent bare få dager etter at hun var kommet tilbake til livet. Et av de mange spørsmålene som ble stilt i rapporten, var hvordan det kunne være mulig for milliarder av kreftceller å forlate kroppen så raskt når organene i kroppen mer eller mindre hadde sviktet da hun var på sitt sykeste.

Og det store spørsmålet: Hvem eller hva slo på bryteren for å få kroppen til å bli helbredet i stedet for å dø? Anita Moorjani sier at når det gjelder hennes situasjon, vet hun svaret. Og det står ikke å lese i den medisinske litteraturen.